Bygningens historie

Et steinkast unna Nidarosdomen, i et av Trondheims blåeste bygninger, ligger Jødisk museum Trondheim. Her har det sin naturlige plass sammen med synagogen til Det jødiske samfunn i Trondheim.

Bygningen i seg selv har en lang og innholdsrik historie som senter for norsk-jødisk liv i Trondheim og hele det nordenfjeldske Norge i snart 100 år. I løpet av disse hundre årene har norsk-jødiske familier og personer fra Ålesund i sør og så langt nord vi kommer hatt tilknytninger til denne bygningen.

Lenge var dette verdens nordligste synagoger, og i dag står den fortsatt som en av Europas og verdens nordligste. Etableringen av en jødisk menighet i Trondheim vitner om at til tross for lite muligheter, valgte noen få jødiske familier og personer å bosette seg så langt nord på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Bedre kjent som «Shul» blant medlemmene så har dette bygget vært mye mer enn bare et religiøst senter, men også sted for samlinger og undervisning. Bygningen var en naturlig plass for Cheider, som er jødisk religionsskole, en møteplass for jødisk ungdomsforening og jødisk kvinneforening, og et sted for festligheter og sosiale arrangement.

Til tross for at menigheten er liten, så holdes tradisjoner og aktiviteter i hevd. Fortsatt holdes det gudstjenester, barn møtes til Cheider, og høytider markeres av samfunnets medlemmer med sosiale sammenkomster.

I tillegg til å være en bygning med historisk forankring til det jødiske samfunnet i det nordenfjeldske, så huser det også Jødisk museum Trondheim. I 25 år har bygningen vært et formidlingssenter om jødisk liv og historie.

Jødisk museum Trondheim arbeider med mål om å formidle og forvalte hele den norsk-jødiske historien i det nordenfjeldske Norge, både det gode og det vonde.

Likevel har ikke bygningen kun vært en synagoge. 60 år før den jødiske menigheten kjøpte bygningen ble det bygget for et helt annet formål - det ble bygget som Trondheims første jernbanestasjon.

Sitatet er hentet fra avisen Moss Tilskuer som skildrer Jernbaneanlegget knyttet til åpningen av Størenbanen i 1864.

I 1857 ble det vedtatt på Stortinget at det skulle bygges en jernbanestrekning mellom Støren og Trondheim. En av hovedargumentene var et ønske om å gjøre transporten av varer mellom Trondheim og Røros bedre.

Utbyggingen ble ikke like godt tatt av imot på Østlandet, og det ble ikke vist like stor forståelse for hvorfor det skulle bygges jernbane så langt nord. Bygningsarbeidet lot seg vente, og det tok tid før økonomien var på plass. Da utbyggingen kunne omsider begynne kom de raskt i gang, og arbeidet ble ferdigstilt allerede i 1864.

Som en del at byggingen ble et område på Kalvskinnet i Trondheim kjøpt for å bygges om til å bli endestasjon for jernbanestrekningen. Det ble et omfattende anlegg med blant annet stasjonsbygning, vognhall, godshus, lokomotivstall med verksted, uthus og vanntårn. I tillegg lå det en større bod på sørsiden av Nidelva, omtrent der Studentersamfundet ligger i dag. Der var det blant annet en smie, og det var her vogner montert og vedlikeholdt. På sommeren ble det for eksempel tatt i bruk til oppussing og maling av vogner. Da ble det sagt at håndverkerne «dro på setra»

I dag er det kun stasjonsbygningen som står igjen av anlegget. Arkitekten Georg Andreas Bull fikk ansvaret for å tegne denne bygningen sammen de andre stasjonsbygningene langs jernbanestrekningen mellom Støren og Trondheim. Som endestasjon ble stasjonsbygningen i Trondheim den mest omfattende. I første etasjen i bygget var det blant annet et venteværelse for menn og et for kvinner som reiste på 1. klasse, et venteværelse for reisene på 2. klasse, et billettkontor, samt stasjonsmesterkontoret. I andre etasje var det fire værelser med kjøkken for bestyreren, et værelse for kontorbud, et telegrafkontor, et kontor for kassereren og et for bokholderen. Dette var et av flere større prosjekt Bull gjennomførte for Statsbanene. Senere fikk han blant annet ansvaret for tegning av både Vestbanestasjonen og Østbanestasjonen i Oslo.