Simon Mahler var født 1886 i dagens Latvia, den gang Tsarrussland. Han kom trolig til Norge i 1913, og bosatte seg i Trondheim. I 1918 åpnet han manufakturforretningen S. Mahler i Hospitalsløkka 10, og senere startet han Trondhjems Avfallsforretning. Han giftet seg med Malke Rachel Leiman mellom 1916-17, og de fikk barna Sara Bella, Abraham Bernhard, Salomon, Mina og Selik.

Skrev bok som ung mann
Vi har lite konkret informasjon om Simon Mahlers tidlige liv. Til gjengjeld har vi en oversettelse av et verk han skrev som ung voksen. Dette verket heter «Lyadar Labans biografi». Det er opprinnelig skrevet på jiddisch, som var morsmålet til de fleste øst-europeiske jøder før andre verdenskrig, blant annet de jødiske innvandrerne som kom til Norge. I denne biografien følger vi hovedpersonen Laban, som kanskje er basert på Simon Mahler selv. Han jobber som omførselshandler i Sverige og etter hvert i Norge – og forteller mye om hvor vanskelig og slitsomt dette arbeidet oppleves for ham.

«Jeg gikk fra dør til dør og hadde en tung bør å bære på. Jeg fikk vondt i alle ledd av å arbeide tungt dag og natt. Slik tilbrakte jeg 8 år av mitt liv; - jeg led av sult og kulde, og jeg var lei av livet.» (Mahler, s. 1)

Omførselshandel
Mange av jødene som kom til Skandinavia på slutten av 1800 – begynnelsen på 1900 drev som omførselshandler frem til dette ble ulovlig. Det var veldig vanskelig å få håndverksbrev da disse var styrt av kristne laug, og stengte ut jøder. Slik ente mange av jødene opp med omførselshandel og etter hvert butikkdrift. Livet på veien var slitsom, og de bar tungt. De var også ofte langt unna familie, enten at familien fortsatt var i Øst-Europa eller i den byen de hadde bosatt seg i her i Norge.
I boken så har Laban også måttet dra fra det kjente og kjære for å være omførselshandler, og Mahler skriver mye om savnet etter far og mor. «Jeg har med meg minnet om min kjære far. Ansiktet hans skinner; det har ikke falt sammen» (Mahler, u. å., s. 4)
«Men nå har jeg reist langt bort fra henne. Toget dro meg lenger og lenger bort fra henne, og jeg hadde ikke lenger noe håp om å kunne vende tilbake. Jeg var nødt til å dra ut i verden, for å tjene litt penger. I dag kommer jeg til Norge, og skal gå i gang med betalt arbeid» (Mahler, u. å. s. 5)

Kan ikke leve etter jødisk skikk.
Det er ikke bare savnet etter familie som sliter på Laban, han er også oppgitt over at han ikke får til å opprettholde de jødiske reglene når han er ute og selger varer. I flere avsnitt i boken skrive Mahler om vanskelighetene med å opprettholde religionen og tradisjonen. «Sverige har berøvet meg både jødedom og ærlighet. Den svenske Laban glemmer å bruke både bederemmer og bedesjal. Det blir umulig for dørselgeren å ivareta sin jødedom. Hvis man skal gjøre det må man sulte hver dag» (Mahler, s. 3).
«.. om selgeren Laban kan man ikke si at han lever som en riktig jøde.» (Mahler, u. å. s. 8)
Her refererer nok Mahler til at det var vanskelig å opprettholde de jødiske matreglene Kosher. Savnet av det jødiske er helt tydelig. «På sabbat og helligdager spiser han det samme som fremmede har laget. Det er sjelden han sitter ved et jødisk bord, og sjelden får han en bit av jødisk fisk, og slik går han omkring: sulten, tørst og uten å si ett ord. Han har ingen å snakke med». (Mahler, u.å. s. 8)

Boken er tungsinnet og trist, Laban er en sliten mann, som lengter tilbake til det som har vært.
«Jeg lengter bestandig hjem, og alltid renner tårene». (Mahler, u. å., s. 15) Vi vet som sagt ikke hvor mye av denne boken som er selvbiografisk, og dermed hvilken av disse følelsene Mahler selv kjente på, men det er nærliggende å tro at dette også var hans opplevelse av å være omførselshandler. Forfatteren selv kaller den selvbiografisk, men oversetterne oppfatter Laban som representerende for alle vandrende jødiske kramkarer.

De skriver videre at «Ut over dette er det vel bare de personer som kjente forfatteren som kan ha en velbegrunnet mening, om formen og motivet for bokens tilblivelse. Det er i dag ytterst få personer». De skriver også at den jødisk-språklige delen av boken var lagt frem på rim. Dette har de dermed ikke klart å gjengi, og oversetterne skriver «Kvalitetsmessig er dermed en hel del gått tapt.»

Interessant fortelling
Det er en interessant fortelling bak oversettingen av denne boken. Henriette Kahn som lenge har vært pådriver her på museet i Trondheim, fikk i tiden museet skulle starte opp att i gang oversettelse av boken til Simon Mahler. Det ble gjort slik at en person som ikke kunne jiddisch, men kunne lese hebraiske bokstaver, fonetisk leste opp dagboken over telefon til ei som ikke kunne lese jiddisch med hebraiske bokstaver, men kunne jiddisch veldig godt. Det var en møysommelig prosess, med langsom fonetisk lytting. En tredje person satt ved siden av å skrev det ned på skrivemaskin etter som det ble oversatt. Prosessen tok lang tid, men etter flere dager var oversettelsen av Lyadar – Labans biografi et faktum.

Bilder: Skannet forside av boken.
Skannet bakside